Del 2

– Han var en markant person, grossereren med stor G, sier barnebarnet Hans Joakim Giørtz.

Det kan være fristende å trekke paralleller fra Paulus Giørtz til de mange grossererne som norsk litteratur har gitt oss. Men det finnes få andre likhetstrekk til dem, annet enn tittelen og posisjonen i lokalmiljøet. Paulus Giørtz var ingen grosserer Werle, den litt stormannsaktige aktøren i Henrik Ibsens drama Vildanden. Giørtz hadde også svært lite til felles med grosserer Tjælde i Bjørnstjerne Bjørnsons En fallitt. Men Giørtz var uten tvil en del av det som enkelte på slutten av 1800-tallet og et stykke ut på 1900-tallet kalte «grossererstanden».

Løftet frem firmaet

Paulus Giørtz ble født i 1889. Han vokste opp sammen med syv søsken på Nordigaard, oppe i Skaret et par-tre steinkast fra Ålesund sentrum. 15 år gammel ble han sammen med to av brødrene og 22 andre barn fra Ålesund sendt til Bergen for videre skolegang. Bakgrunnen for dette var bybrannen i 1904, som skapte en prekær mangel på skolelokaler. Tre år senere dro han til Oslo for å utdanne seg videre ved Treiders handelsskole, før han startet å jobbe ved Gjøviks Støperis Oslo-kontor. Etter to år der, arbeidet han så to år i manufakturfirmaet Arthur Hurum & Co. I 1913 vendte han tilbake til Ålesund, for å starte i sitt fars firma – der hans bror Knut allerede jobbet.

Da grunnleggeren av H.I. Giørtz Sønner pekte ut Paulus Giørtz og hans bror Knut som arvtagere, var firmaet fortsatt preget av virksomheten som et agentur. De to sønnene, og spesielt Paulus, løftet firmaet til å bli en rendyrket grossist innen matvarer. Samtidig hadde han nok en mer offensiv stil enn sin far, noe opprettelsen av avdelinger i Vadsø og Molde vitnet om.

Men det som først og fremst skilte Paulus Giørtz fra hans far, var nok engasjementet for byen og dets næringsliv. Og for bransjens utfordringer. Mens H.I. Giørtz stort sett viet sin fritid til familien og bedehuset, var Paulus Giørtz en engasjert deltager på en rekke arenaer. Han likte å snakke om byens ve og vel og om varehandelens utfordringer. I Buholmgata, der han både bodde og arbeidet, gikk det vekselsvis i forretning, politikk og familieliv hele dagen.

Grosserer og ordfører

Men Paulus Giørtz var også en mann av sin tid; da viktige politiske og økonomiske beslutninger i Ålesund i stor grad ble tatt av menn i ledende posisjoner. Byens næringslivsledere var i langt større grad enn nå politisk aktive. Giørtz var en av dem. I 1926 ble han valgt inn i Ålesund bystyre for Høyre – og satt der i hele 33 år. I de første etterkrigsårene var han varaordfører, og i årene fra 1954 til 1955 var han også byens ordfører. Han manglet også bare noen få stemmer på å bli valgt inn på Stortinget.

Det gjorde at han ble en kjent skikkelse i byen og i bybildet. Paulus Giørtz ble beskrevet som en solid, sjarmerende og likefrem kar med et lyst humør. Og han hadde en stor skare av venner og kolleger. Mange ålesundere følte nok også at de kjente ham, sånn på avstand i alle fall. Det bidro blant annet til at en avisjournalist kunne sette følgende på trykk etter at byens kolonialforretninger, under den mest prekære varemangelen under og etter 2. verdenskrig, gikk tom for korinter (små rosiner).

– Rosinmangel til jul. Men Paulus har skrevet til Korint.

Engasjert bransjemann

Paulus Giørtz gjorde mer enn å skaffe matvarer til distriktets butikker. Han var sentral i etableringen av Aalesunds Kreditorforening i 1923, en forening som oppsto da stadig flere av produsentenes og grossistenes kunder fikk problemer med å gjøre opp for seg. Foreningen skulle ivareta medlemmenes interesser i konkurs- og akkordforhandlinger, samt utveksle kredittopplysninger mellom medlemmene.

Paulus var også med på å få det ålesundske bankvesen opp å gå igjen, etter problemene på 1920-tallet. På begynnelsen av 1930-tallet bidro han til å få etablert Aalesund Nye Kreditbank. Den banken kan spores videre til Sunnmøre Kreditbank, Sunnmørsbanken, Kreditkassen – og til Nordea. Etter hvert fikk han også sentrale verv i en rekke bransjeorganisasjoner, som Norges Handelstands Forbund, Korn- og Melgrossistenes Landsforbund og Fetevaregrossistenes Landsforbund. Lokalt var han styremedlem i flere av næringslivets institusjoner, og ble i 1955 utnevnt til æresmedlem i Handelsforeningen i Ålesund. Om ikke dette var nok, så jobbet han også aktivt for å fremme friluftslivet – gjennom verv i Ålesund-Sunnmøre Turistforening. Da han døde i 1964, nesten 75 år gammel, avsluttet Sunnmørsposten nekrologen med følgende ord:

– Hele byen savner ham i dag.

Pekte ut etterfølgere

Paulus Giørtz etterlot seg et ordnet bo. Noen år før han døde hadde han kjøpt ut familien til sin avdøde bror, som på det tidspunktet eide 20 prosent av firmaet. Noenlunde samtidig pekte også Giørtz ut etterfølgerne: Sønnene Per og Hans J. Giørtz. I ettertid er det liten tvil om at noen av de beslutningene som ble tatt av Paulus Giørtz de siste årene før han døde, la rammene for de resultatene som skulle komme senere. Det gjaldt ikke minst planene for barnebarnet, Hans Joakim Giørtz jr.

– Da jeg var ferdig på handelsskolen på begynnelsen av 1960-tallet, skrev jeg en søknad på en jobb i Trondheim. Da min bestefar så den, svarte han: Hva har du tenkt på? Du skal jo være her.

Etter militærtjeneste i 1963, dro derfor Hans Joakim Giørtz jr. til Oslo, for å jobbe hos grossisten Joh. Johannson. Det var ikke et tilfeldig valg. De to familiene kjente hverandre gjennom kontakten i Kolonialgrossistenes Landsforbund.

I Oslo begynte Giørtz junior på lageret, før han endte opp på kontoret i det som var en slags svenneprøve for den da 19 år gamle gutten. Men han gjorde ikke bare jobben sin der, Giørtz fikk også et godt forhold til Johannson-familien. Det skulle få betydning 15 år senere.

Men oppholdet i Oslo ble langt kortere enn det Hans Joakim Giørtz jr. hadde sett for seg. Da bestefaren døde, ble han bedt om å komme tilbake til Ålesund. Der tok nå hans onkel, Per Giørtz, over som daglig leder, hans far var innkjøpssjef og han selv ble markedssjef. Arbeidsstokken ellers utgjorde rundt 25 personer.

I detaljhandelen ga dette seg utslag i lange åpningstider, lite fri og en tidvis usunn konkurranse. Ferie var det også smått med. På den positive siden, betydde det at det var rask vei fra beslutning til gjennomføring – og resultater.

Utover i 1920- og 30-årene førte samfunnsutviklingen til at dette bildet endret seg. Statlige og kommunale reguleringer la i økende grad rammene. I tillegg økte samarbeidet innenfor de enkelte bransjene, og det ble opprettet et utall bransjeorganisasjoner. Dette ble ganske tydelig innenfor fiskeri – hvor det på et tidspunkt eksisterte langt over 50 ulike organisasjoner for fiskere og fiskehandlere her i landet. Vi så delvis det samme for næringslivet på land, også for grossistene – hvor det ble etablert flere ulike interesseorganisasjoner. Paulus Giørtz, firmaets leder på den tiden, var aktiv i flere av dem.

Tøffe år for grossistene

I en skiftende tid – med sterkere politisk styring – var det nødvendig for bransjen å stå samlet på en helt annen måte enn tidligere. I tillegg var det mørke økonomiske skyer over landet. De tre-fire første årene av 30-tallet var spesielt vanskelige både for detaljhandelen og grossistene i Ålesund. Det var en generell depresjon, men lave fiskepriser forsterket krisen. Handelsstandens kredittmuligheter ble også innskrenket.

Likevel var handelsstanden i vekst, og hadde fått et helt annet omfang enn den hadde i 1891, da Hans Joachim Giørtz startet grossistfirmaet. Den gangen var 37500 personer i Norge – eller 5 prosent av befolkningen over 15 år – direkte involvert i varehandel. 40 år senere hadde andelen doblet seg.

– Selv om handelens menn fra dag til dag ikke har merket meget til de krefter som har vært i virksomhet, har de alle etter hvert fått et tydelig inntrykk av hvor forandret forholdene er blitt, skrev professor og samfunnsøkonom Erling Petersen i 50-års skriftet til Norges Handelsstands Forbund i 1939.

På det tidspunktet hadde også handelen fått en etterlengtet oppgang etter kriseårene på 1920- og begynnelsen av 30-tallet. Fra 1935 økte omsetningen; ikke bare hos forretningene og grossistene, men også innenfor det relativt beskjedne kafé, restaurant og fornøyelseslivet som var i Ålesund på den tiden. Det ble stadig bedre utover i tiåret. Likevel var det nok av utfordringer, og spesielt én sak dominerte fellesagendaen til handelsstanden. Toneangivende handelsmenn i Ålesund – og spesielt grossister – arbeidet i denne perioden ganske iherdig for å gjøre Ålesund mer uavhengig av andre byer – spesielt Bergen.

De ønsket rett og slett å ta importen i egne hender, for å gjøre seg minst mulig avhengig av importører andre steder i landet. Arbeidet for å få Ålesund godkjent som basishavn for oversjøisk import begynte i 1920-årene, men bare noen få varer hadde fått godkjenningsstempel da hele prosessen måtte legges på is i 1939 – som følge av krigsutbruddet.

Krig og bråbrems

Utfordringene gjennom 1920- og 30-tallet var små sammenlignet med situasjonen som oppsto høsten 1939 og gjennom vinteren og våren året etter – da også Norge kom i krig. Utbruddet av 2. verdenskrig fikk spesielt store konsekvenser for dem som på en eller annen måte var involvert i handel med matvarer.

Det handlet ikke lenger om å selge mest mulig, men i det hele tatt å få tak i en rekke matvarer – og fordele disse på en mest mulig rettferdig måte. Det startet høsten 1939, med at norske myndigheter innførte rasjonering på sukker, kaffe og mel – som var noen av de viktigste varene for H.I. Giørtz Sønner. Handelen i månedene etter krigsutbruddet i april 1940 var imidlertid god – som følge av en viss hamstring blant folk. Men det ble ganske raskt en annen situasjon, da det etter hvert ble innført rasjonering på alle importerte matvarer. Melk, egg, kjøtt, brød, grønnsaker og poteter ble også satt på listen over rasjonerte varer.

Systemet fungerte på følgende måte: Hver husholdning fikk et rasjoneringshefte pr. medlem av familien. Heftet fungerte som et slags klippekort. Heftet ga personen rett til å kjøpe en viss mengde av en matvare. Rasjonene var ikke like store. De varierte etter alder, kjønn og spesielle behov.

Manglet alle varer

Det sier seg selv at dette var tungvint – for alle parter. Det krevde betydelig organisering, både på nasjonalt og kommunalt nivå. Og for grossistene. For forbrukerne var det selvsagt upraktisk; du fikk ikke kjøpe noe uten rasjoneringskort. Og man kunne ikke uten videre bruke kortet utenfor den kommunen man bodde.

I tillegg var det utover i krigen ikke sikkert du fikk noe, selv om man hadde kvote igjen på rasjoneringskortet. Mangelen på mat ble etter hvert så stor at man ikke klarte å fylle rasjonene. Dette resulterte i tidvis lange køer utenfor enkelte butikker, når ryktene gikk at et nytt vareparti hadde ankommet.

For grossistene, og for så vidt også for detaljhandelen, var det nærmest en umulighet å skape noe vekst under slike forhold. Prisene måtte jo naturlig nok også reguleres i et slikt marked. Hverdagen for en grossist var gjennomregulert. Kjøpmenn kunne ikke kjøpe inn mer varer enn det de gjennom Forsyningsnemnda hadde fått innkjøpstillatelse til.

Knapphet i 12 år

Rasjoneringen på matvarer var heller ikke slutt i det krigen var over. Vel et halvt år etter krigens slutt ble rasjoneringen på brennevin og tobakk opphevet, men rasjoneringen på mange matvarer fortsatte i flere år. Først høsten 1952 var det slutt på rasjonering av sukker, kaffe og te. Men selv den nyheten skapte ikke bare glede. Samtidig ble nemlig subsidieordningen opphevet. Det førte til at prisene steg.

I denne perioden var det også et generelt etableringsforbud for dagligvarehandelen. Det var ikke bare å åpne en butikk på hjørnet. Myndighetene skulle avgjøre om det var behov for det, og omtrent en tredjedel av alle etableringssøknadene ble avslått. Staten bidro dermed til å begrense konkurransen.

Det var ikke tvil om at denne omstridte lovgivningen – vedtatt i fredsdagene 1945 – var til fordel for de etablerte firmaene. Det var vanskelig for nye aktører å komme inn i bransjen.

Nye trender fra USA

Men etter at rasjoneringen og etableringsforbudet tok slutt, begynte det å skje ting i norsk varehandel. Utover 1950-tallet fikk vi en fornying av butikkene. Inspirasjonen og hjelpen kom fra USA. Amerikanske eksperter og amerikanske dollar spredte amerikanske ideer.

Dermed dukket de første selvbetjeningsbutikkene opp. I 1957 hadde denne butikktypen fått 10 prosent av markedet i Norge. I september 1960 åpnet det som regnes som Norges første supermarked; Jens Evensens butikk i Grønlandsreiret i Oslo. Den var på 750 kvadratmeter, en massiv butikk helt utenom det vanlig på den tiden. Der kunne kundene handle både melk, brød og kjøtt – alt under samme tak og på samme gulv.

Det var ingen i Ålesund eller distriktet rundt som umiddelbart tok den nye butikkmodellen til Ålesund. Det skulle ennå ta noen år før byen fikk sitt første supermarked. Men varehandelen hadde allerede blitt en av Ålesunds viktigste næringer. I 1960 var nesten 2000 – av totalt 7700 sysselsatte i daværende Ålesund kommune – ansatt i varehandelen.

– Ja, rekken med butikknavn kan bli lang og lengre enn lang. Og det kan bli flere rekker, alt etter kalla trasé du velger, sier byhistoriker og forfatter Harald Grytten.

Han er naturlig nok mest opptatt av hvordan utviklingen har vært i Ålesund, og han har også såpass hukommelse at han raskt kan guide oss fra den ene til den andre, i alle fall i ei gate på et gitt tidsrom. For gikk du for eksempel fra Apotekergata og utover Kirkegata og Steinvågvegen i Ålesund på 1950-tallet, så lå de side om side og skulder ved skulder, ifølge Grytten.

I Apotekergata ramser han opp butikknavn som bare Gryttens generasjon husker i dag. Det var frukthandler Stenersen, skips- og kolonialhandler Tonning, skipshandler Grytten, skipshandler Eidsvik, jernvarehandler Stafseth og bokhandler Aarflot. Videre utover Kirkegata lå kolonialforretningen til Anna Moa, Vollan kolonial, Heltne trikotasjebutikk, kolonialbutikken til Kristine Larsen, fruktbutikken til Strømsheim og fruktbutikken til Løseth. Og da var du ikke kommet lenger enn til der Kirkegata krysser Prestegata. Hva som var av butikker derfra og utover til Steinvågen blir altfor mange til å ramse opp her.

Halvdagsjobb

De mange forretningene som dukket opp på 1950-tallet, var delvis et resultat av at varerasjoneringen fra 2. verdenskrig tok slutt. Det var ikke lenger Staten som bestemte hva og hvor mye kundene skulle handle. Men det handlet jo også om at flere munner skulle mettes. På midten av 1950-tallet hadde det rekordstore 1946-kullet blitt ti år. Det krydde av barn og barnerike familier i både de ålesundske gater og i bygdene rundt, og datidens husmødre – det var de som hadde ansvaret for den slags – brukte store deler av dagen til å handle og til å lage mat for barn og ektemann og andre i familien.

– Handlingen og vandringen mellom butikkene kunne jo ta halve dagen. Vi kjøpte brød hos bakeren, gikk til slakteren for pålegg og til fiskehandleren for fiskekaker. Så var det innom frukthandleren for epler for så å ta en tur bort på torget for noen kilo poteter, forteller en ålesundsfrue.

Men av og til gjorde hun det på den litt enklere måten: Hun ga ektemannen en lapp der dagens nødvendige handlevarer var sirlig nedskrevet. På vei til jobb stakk han innom butikken med lappen. Resten ordnet butikken. Noen timer senere ringte butikkens bud på døren med varene.

Storhetstid

Butikkfloraen og handlemønstrene i Ålesund skapte en spesiell stemning i byen. Butikkene hadde en helt annen atmosfære enn dagens. Kundene oppførte seg annerledes enn i dag, de ansatte hadde andre oppgaver. Og mange vil hevde at også butikkene luktet annerledes enn de gjør i dag. Og de luktet forskjellig. Inne hos en slakter luktet det ikke som det gjorde hos en frukthandler.

Det var i det hele tatt en æra som i ettertid må kunne beskrives som spesialforretningenes storhetstid. Kanskje var det kjøpmennenes storhetstid, også, sett i et historisk perspektiv. De handlet med ulike grossister; med dem som ga det beste tilbudet, og ikke minst med dem som kunne tilby det helt spesielle av varer.

– Pris, kvalitet og vareutvalget avgjorde hvilken grossist vi handlet hos. Vi var jo medlem hos Køff og følte oss nok forpliktet i en periode til å handle der, men vi benyttet oss av de fleste. De siste årene vi drev med kolonialvarer, handlet vi hovedsakelig hos H.I. Giørtz Sønner, forteller Arve Eidsvik. Som 20-åring begynte han i 1955 i butikken til sin far, skipshandel Sverre Eidsvik AS i Apotekergata.

Tidvis anspent

Men det er ikke til å underslå at forholdet mellom kjøpmenn og grossist ikke alltid var like harmonisk i disse årene. Enkelte kjøpmenn kunne hevde at grossistleddet var et fordyrende mellomledd – uten å tenke på det merarbeidet de ville ha fått dersom de selv skulle handle med hver eneste vareprodusent. Grossistene kunne på sin side være kritiske til enkelte kjøpmenn, som tilsynelatende ikke skjøttet butikken sin slik de burde.

Et stadig tilbakevendende problem i perioder på 1900-tallet, sett med kjøpmennenes øyne, var også at grossister solgte direkte til kafeer, hoteller – og i enkelte tilfeller også til private. Dette var gjenstand for stadige konfrontasjoner, både nasjonalt og i Ålesund.

– Det er sørgelig at grossistene ikke skal innse det usmakelige i denne konkurransen med sine egne kunder, og at det i det lange løp blir ris på deres egen bak, mente kjøpmennenes forening i Ålesund like etter krigen. Den gangen så de en mulig utvei dersom dette fortsatte:

– Kjøpmennenes fremtidsmål måtte da bli egne engros- og importforretninger.

Lite visste de den gangen at de langt på vei skulle få rett.

Møttes over disken

I dagens moderne butikklandskap er det ikke så mange spor igjen fra den tiden; fra hvordan butikkene så ut da disken, selve butikkdisken, var det sentrale stedet i enhver forretning. Det var over disken kunden og butikkansatte møttes; kunden la frem sitt ærend og medarbeideren bak disken gjorde sitt ytterste for å finne varen i hyllene og skuffene bak disken.

– Sammenlignet med hvordan det er nå, fikk vi en mye større nærhet til kunden. Vi ble bedre kjent med dem. Og damene som kom inn og skulle handle, måtte vi titulere som «frue». Og byens «finere fruer» måtte vi behandle ekstra pent, forteller en ålesundskvinne som i over ti år arbeidet i to av byens kolonialforretninger, i Kirkegata og i Kongens gate, fra begynnelsen av 1950-tallet og utover. Lønnen var 750 kroner måneden, arbeidstiden var i starten fra ni om morgenen til syv om kvelden.

Bak disken var det ikke bare for henne å hente frem en pakke. Mange av varene kom i løsvekt. Havregryn, mel og sukker ble veid og pakket for hver kunde. Kaffe ble malt, ost ble kuttet opp i så store stykker som kunden ønsket. Og egg kunne du få kjøpt bare ett av, eller 13, om du ønsket det.

Det var også over disken grossisten møtte kjøpmannen. Det gjaldt også når det kom til betalingen. 15 år gammel startet Ruth Linmo som bud for H.I. Giørtz Sønner. To dager i uken gikk hun fra forretning til forretning, fra gate til gate, og presenterte den siste regningen. Også den veien ble oppgjøret foretatt kontant over disk – men da fra kjøpmann til grossist.

– Jeg gikk med disse regningene i all slags vær. Jeg var innom 40-50 butikker i løpet av en dag. Mange ganger opplevde jeg at kjøpmennene ikke hadde penger nok, så de betalte et avdrag på det de skyldte. En femtilapp eller kanskje hundre kroner. I dag er jo det bare små beløp, men det var mye penger den gangen, forteller hun.

Noen få spor igjen

Slike butikker, der disken strakte seg som en lang arm fra den ene til den andre enden av butikken, er ikke så lette å finne i dag. I de fleste bransjer er de helt borte. Men noen få steder på Sunnmøre er det ennå mulig å oppleve hvordan det måtte ha vært å gå over dørstokken til disse butikkene. I Ålesund finner vi noen av de få gjenværende eksemplene i Apotekergata. Innenfor døren til slakter K. Dalen er alle varene plassert i eller bak disken. Skal du ha noe, må du som kunde henvende deg først til en av ekspeditørene bak disken.

Rett over gata for K. Dalen er der en annen butikk som har overlevd de fleste trender og epoker. Skipshandel Sverre Eidsvik AS drev lenge med kolonial og proviant til fiskeflåten. Nå er det mest fiskeutstyr og fritidsklær det går i. Men butikken gir likevel et inntrykk av hvordan en forretning så ut for 50 år siden. Og før den tid også. Samtidig så er den et levende eksempel på at det har vært mulig å overleve på den måten. Bakgrunnen som skipshandel har vært en god ballast.

– Som skipshandel er man vant til å kunne skaffe det meste en kunde ønsker seg, fastslår Arve Eidsvik.

– Jeg kjente lukten av brent kaffe helt inn i Ystenesgata, der vi bodde. Og da Johan kom hjem etter en arbeidsdag med kaffebrenning, måtte han pent skifte fra ytterst til innerst. Det luktet av hele mannen, forteller enken etter kaffebrenneren, Herborg Lynghjem.

Lykken for Herborg og Johan var at det ikke var hver dag kaffebrenneren ble satt i gang. Det skjedde bare en eller to ganger i uken. Men kaffe var viktig for norske grossister, spesielt i tiden etter 2. verdenskrig – etter år med rasjonering og kaffeerstatning. I likhet med tre av de andre grossistene i byen, hadde også H.I. Giørtz Sønner sitt eget kaffebrenneri. Det lå på loftet i Buholmgata. Der ble importerte grønne bønner omgjort til svarte kaffebønner klare for kverning.

Det var Mindor Røvik som var sjefsbrenner de første årene etter krigen, men i 1950 trengte han en ny mann – og i 1950 fikk Johan Lynghjem stillingen. Det var en ansvarsfull jobb. Hos mange av byens kaffedrikkende innbyggere – som det ble stadig flere av etter 2. verdenskrig – ble grossistene ofte bedømt på bakgrunn av kaffens kvalitet. H.I. Giørtz Sønners kaffe ble markedsført under merkenavnet «Golden» eller HIG. En litt simplere variant – men fortsatt god kaffe – gikk under navnet sykehuskaffe. Det var store partier som ble solgt til institusjonene i byen, som sykehuset på Klipra og pleiehjemmet på Borgundveien.

Fire brennere i byen

Da kaffen først kom til Norge, og i mange tiår fremover, var det grønne ubrente bønner som ble solgt. Brenningen foregikk på forskjellige måter hjemme hos folk. På slutten av 1860-tallet kom de første industrielle kullfyrte brennerne til Norge.

I Ålesund antar man at grosserer Chr. J. Steffensen i Kirkegata var den første grossisten i byen som begynte å brenne kaffe. H.I. Giørtz Sønner var også tidlig ute. Firmaet annonserte med eget kaffebrenneri for første gang i mars 1917. Så fulgte de andre grossistene etter; Møre Købmænds Engrosforretning i Øwregata og Norges Kooperative Landsforening, forløperen til Coop, på hjørnet Hellegata/Kirkegata. 1950-tallet var uten tvil kaffebrenningens gullalder. Kaffeforbruket og dermed kaffesalget økte voldsomt.

Da H.I. Giørtz Sønner besluttet å flytte fra Buholmgata til Ysteneset, ble kaffebrenneren med på flyttelasset. Taket på det nye bygget levnet heller ikke tvil om hva som var en av de viktigste varene. «Golden Kaffe» ble malt med svære bokstaver på taket, godt synlig fra Aksla og andre steder hvor byen kunne bivånes i fugleperspektiv.

Men egen kaffe skulle snart høre historien til. Butikkene gikk i økende grad bort fra å ta inn kaffe i løs vekt. De store kaffegrossistene tok over markedet med en mer industriell produksjon, der de leverte ferdig emballert, malt og vakuumpakket kaffe. Den veien ønsket ikke H.I. Giørtz Sønner å gå, og derfor forsvant egen, brent kaffe ut av varesortimentet.

Det er ikke mange spor igjen av de fire kaffebrenneriene i Ålesund. Arne Bjørdal, far og svigerfar til innehaverne av byens eneste brenneri i 2016, Jacu i Parkgata, har trålet byen på jakt etter det som er igjen av dem. Det er nesten ingenting. Det eneste han har funnet, er en svær trakt – på loftet i Buholmgata. Trakten ligger i dag lagret over noen takbjelker, og Bjørdal tror den er blitt brukt under kaffebrenningen. Ellers er sporene etter den ålesundske kaffebrenningen på den tiden visket bort. Etter at siste bønne var brent, ble Kjeldsberg først H.I. Giørtz Sønners samarbeidspartner på kaffe, men kaffemerkene Ali og Evergood tok over da firmaet gikk i kompaniskap med Joh. Johannson AS.

Melsekker og sirupsfat

Det er heller ikke så mye å finne igjen etter de andre, viktige varegruppene som i flere årtier ble solgt på samme måte; i store sekker eller fat. Utenom kaffe, var mel, melis, sukker, poteter og sirup blant de største varegruppene. Mel og poteter ble solgt i 50 kilos sekker, og sirup ble levert i 250 liter store trefat. – Det var ikke lett å få de sirupsfatene hverken på eller av bilen. Hver eneste gang tenkte vi med skrekk og gru på hva som ville skje dersom vi knuste et av fatene, forteller Arne Inge Øvstegård, som var sjåfør for H.I. Giørtz Sønner i 1960.

Som 19-åring kjørte han rundt i byen med en liten Volkswagen pickup. Varene ble losset på lasteplanet i Buholmgata eller borte i Keiser Wilhelms gate, der mellageret var, før han la ut på runden til byens
kolonialforretninger og bakere.

– Da vi kom til bakerne, var det å ta opp disse fortausristene og lage en slags renne ned til i kjelleren, som vi sendte sekkene på, forteller han.

Potetene ble som regel hentet på Skansekaia, hvor Møre Fylkes rutebåter la til, med varer fra gårdbrukerne på øyene og bygdene rundt byen. De kom i papirsekker, til stor frustrasjon for grossistenes sjåfører.

– Mer enn en gang revnet sekkene, og potene trillet bortover kaia, sier Øvstegård.

Kampen om bananene

De nevnte varer var mer eller mindre å regne som standardvarer. Skulle du være matvaregrossist, må du kunne tilby mel, sukker og kaffe. Men selvsagt må en konkurransedyktig grossist ha mye annet også. Butikkene skulle ha snop også. Og kjeks, pålegg, suppeposer og buljongterninger – for å nevne noen få varer.

H.I. Giørtz Sønner førte også tidlig mange importerte matvarer, som franske oster, engelsk sennep, japansk ingefær, spansk anis og amerikanske svisker. Eksotiske og importerte frukter som sitroner, fikener og dadler ble også tidlig innlemmet i varesortimentet. Men det var liten tvil om hvilke importerte frukter grossistene først og fremst kunne bruke som lokkevarer – helt frem til begynnelsen av 1960-tallet.

Det var bananer. Og det var appelsiner. I perioder var disse varene så etterspurte at det var vanskelig å tilfredsstille etterspørselen.

De første appelsinene kom til Norge på slutten av 1800-tallet, og ble ganske raskt vanlig å få tak i – selv om de langt fra kom på fruktfatet i de tusen hjem. I 1923 averterte frukthandler Alsaker i Ålesund appelsiner til 70 øre kiloen, noe som tilsvarer rundt 15-16 kroner i 2016-kroner. Det høres kanskje ikke mye ut, men bildet blir litt annerledes når vi vet at gjennomsnittslønnen for håndverkere var 70-80 kroner i uken på den tiden. Den vanlige nordmann måtte altså jobbe nesten en dag for å kunne kjøpe en kilo med appelsiner.

Etter 2. verdenskrig kom appelsinen relativt raskt på markedet igjen – og ble også tilgjengelig for folk flest – men det skulle ta over ti år før bananimporten tilfredsstilte etterspørselen. I 1950 ble det bare importert 1.100 tonn bananer til Norge.

– Tre hundre tonn med bananer er ventet til Oslo i neste uke. De skal fordeles over hele landet til påske, og det blir tre fjerdedels banan på hver, skrev Nordlands Avis i april 1950.

De partiene med bananer som kom til Ålesund på den tiden, ble nærmest voktet som gull da de ble losset på Stornespiren. I alle fall var det betydelig oppmerksomhet rundt bananbåtene da de la til kai. I dagevis hadde ålesunderne gått og spurt hverandre: Når kommer bananene?

– Vi går og længes hver dag i vor by. For når der kommer en båd med bananer så har vi solskinn og sommer på ny, sang revyartisten Arve Opsahl i en sang som flere enn han nynnet på i påvente av nye forsyninger.