Del 1

Slik må det være. Men Giørtz og selskapet forvalter også en tradisjonsrik og lang historie, skapt gjennom fem generasjoner. Fra sitt hjørnekontor på Sjukeneset i Sula kommune hender det derfor at Egil Giørtz vrir tankene tilbake til da hans tippoldefar Hans Joachim Giørtz d.y. la grunnlaget for den milliardbedriften som H.I. Giørtz Sønner er i dag. Da kan spørsmålene dukke opp i hodet: Hvordan startet det egentlig? Hva solgte firmaet? Og hvordan solgte de varene?

– Når jeg tenker på starten, blir jeg selvsagt nysgjerrig på hvordan de jobbet og hvordan det hele fungerte, sier dagens sjef.

Mange av disse spørsmålene finnes det ikke detaljerte svar på. Få skriftlige dokumenter forteller noe om den formelle etableringen av det som skulle bli forløperen til H.I. Giørtz Sønner AS. Vi må derfor i stor grad basere oss på noen få notater om firmaets historie og muntlige overleveringer mellom generasjonene.

Assuranse og kolonial

Mangelen på skriftlige kilder fra stiftelsesåret gjør at det har hersket en viss usikkerhet om når Hans Joachim Giørtz formelt etablerte virksomheten. Noen steder er 1892 nevnt som årstall, men flere jubileer opp gjennom årene er basert på at virksomheten kom i gang i 1891.

Uansett begynte Giørtz i det små. Usikkerheten rundt stiftelsesåret skyldes trolig også at Giørtz startet agenturvirksomhet litt på si, mens han fortsatt var ansatt som kontorist hos farge-, garn- og strikkeforretningen til Hans Jacobsen i Kipervika. I denne perioden var bygnings- og malerartikler det han konsentrerte seg mest om. Deretter ble forsikringer og assuranse det viktigste forretningsområdet, hovedsakelig livs- og brannforsikringer.

Hans Joachim Giørtz hadde nemlig fått agenturet for det svenske forsikringsselskapet Skandia. Dette selskapet hadde blitt etablert i 1855, og begynte å få et visst fotfeste i de andre nordiske landene på slutten av 1800-tallet. Det var nemlig en tid hvor forsikringsbransjen var i voldsom vekst. På den tiden skal det ha vært rundt 15 utenlandske forsikringsselskaper som konkurrerte på det norske markedet i tillegg til de norske.

Giørtz beholdt forsikringsagenturet i mange år, men dreide virksomheten også mot matvarer. I all hovedsak handlet det i starten om kaffe, te, sukker, mel, sirup, margarin – og fyrstikker. Hvilke merkevarer det var, og hvilke produsenter han representerte, er det ikke mye informasjon å finne om. Men noe vet vi. Giørtz var i en årrekke agent for smørfabrikken Bjørgvin i Bergen, som i en periode var mest kjent for merkevaren Hardanger-margarin. Han representerte også H.F. Klingenberg i Trondheim, som forsynte ham med kaffe og sukker. Han hadde også agenturet for Kavli, som romsdalingen Olav Kavli etablerte i Bergen i 1893.

Forskjellige adresser

Hans Joachim Giørtz etablerte seg med et lite kontor i det som på 1800-tallet var kjent som Ingebrigtsen-gården i Ålesund. Den lå i Toldbodgaden, og hadde sitt navn fra kjøpmann Kr. Ingebrigtsen, som drev fargehandel der. Toldbodgaden den gangen var det som i dag er Kongens gate. Den gikk omtrent fra der Stuen-kiosken ligger i dag til Sankten, og Ingebrigtsen-gården lå der Kongens gate 25 ligger i dag.

De første ti-tolv årene hadde han én ansatt. Den første var en kar ved navn Severin Egge. Han ble etterfulgt av O.E. Bjørset. Begge disse to bodde hos Giørtz og ble nærmest betraktet som en del av familien.

Firmaet var flere ganger på flyttefot, trolig fordi virksomheten krevde stadig større plass, som følge av at Giørtz dreide virksomheten over fra assuranse til kolonialvarer. Og matvarer krevde lagerplass. Fra Ingebrigtsen-gården flyttet Giørtz til Einarvikgata 4, til et hus som skomakermester Nils M. Nilsen eide. Men senere på 1890-tallet var det tilbake til Toldbodgaden, eller Kongens gate som det heter nå, da han etablerte seg i H.P. Koppernæs’ bygg. Etableringen av firmaet skjedde utvilsomt i en tøff tid. Med unntak av en kort opptur 1897, var det vedvarende nedgangstider i Ålesund gjennom hele 1890-tallet – mye som følge av feilslått fiskeri. Giørtz fikk merke dette, i og med at han også var ansvarlig for å kreve inn betaling for de varene som gikk ut fra lager. Til tross for dette vokste virksomheten år for år.

Det kunne derfor være hektisk på kontoret i H.P. Koppernæs’ bygg. Giørtz holdt fortsatt til der da byen ble rammet av den katastrofale brannen, natt til 23. januar 1904. I likhet med store deler av byen, led også Giørtz et betydelig tap. Lagerbeholdningen gikk tapt, og det er grunn til å tro at mange av dokumentene som kunne ha fortalt oss litt om de første årene også forsvant i flammene.

Men virksomheten kom seg raskt opp igjen. Det finnes det bevis på. Et bilde tatt kort tid etter brannen, bare en uke etter, viser at Giørtz har klart å reise den første brakka i Skansen. Et bilde tatt senere på året viser den samme provisoriske brakkebygningen med tydelig påskrift på husveggen: «H.I. Giørtz Agentur og Assuranse».

Det eksisterer ikke tilgjengelige regnskapstall for disse årene, men i Romsdals Amts Adressekalender fra 1900 finnes der ligningstall for 1899 som viser at agenturforretningen hadde 7300 kroner i inntekter det året. Omregnet i 2016-kroner er det rundt 500.000 kroner.

Sammenlignet med lignende handelsfirmaer på den tiden, var dette gode tall. Det fortelles også om stigende omsetning de første årene etter århundreskiftet. Giørtz hadde i alle fall midler nok til å reise en ny og egen bygård like etter brannen, i Løvenvoldgata. Her holdt firmaet til i 20 år, mens familien bodde i husets øverste etasjer.

Turbulent tid

Men årene etter bybrannen var en turbulent tid. Gjenreisingen skapte behov som førte til at mange arbeidssøkende kom til byen. Disse fikk også jobb. I kjølvannet av denne Klondyke-stemningen ble det en uforholdsmessig stor etablering av nye grossister og detaljister, innen både kolonial- og manufakturbransjen. Disse klarte seg så lenge byggeaktiviteten var på topp, men da byen gikk inn i en mer normal tilværelse i 1906 og 1907 ble det tøft for mange, spesielt gikk det utover de nyetablerte. Det var rett og slett altfor mange forretninger sett i forhold til det kundegrunnlaget som fantes.

Resultatet ble en situasjon preget av prisdumping og utbredt kredittgivning i et forsøk på å holde oppe omsetningen. I tillegg holdt mange av forretningene åpent til alle døgnets tider. Fenomenet bredte seg til og med til julaften noen år, da enkelte forretninger ikke stengte dørene før ved midnatt. H.I. Giørtz opplevde nok som alle andre at kunder hadde betalingsvansker, men kom seg helskinnet gjennom perioden, til tross for at grossistene nok må ha tapt en god del penger. Bunnen kom i 1908. Byen var gjenoppbygd, og i tillegg hadde det vært to-tre dårlige år for fiskeriene. Det året var det 25 konkurser og fire akkorder i Ålesund.

– Konkurransen mellom byens handlende var i disse vanskelige årene meget hard og til dels usunn, skrev en banksjef noen år senere om situasjonen i byen.

Regulerte prisene

Forholdene i bransjen stabiliserte seg fra 1910 og utover. En del av årsaken til dette, var at kjøpmennene selv tok initiativet til å få på plass en viss regulering av bransjen. Med blant andre kjøpmann Lars Krohn Dahle i spissen, hadde Aalesunds Kolonialkjøbmænds Forening blitt stiftet i 1906, og foreningen lyktes langt på vei med å få kjøpmennene til å holde seg til veiledende priser. I 1911 opprettet Norges Kjøpmannforbund et noteringsutvalg som hadde til oppgave å regulere prisene. Gjennom et samarbeid mellom kjøpmenn og grossister, ble kjøpmennene oppfordret til å holde seg til de fastlagte prisene som utvalget kom frem til. I tillegg fikk forbundet og lokalforeningene i stor grad aksept for at kjøpmennene skulle unngå å gi kreditt. Den fikk også gjennomslag for faste, felles åpningstider.

– Det som dannelsen av foreningen hadde som mål, og som ble til glede for mange, var den store forandring til det bedre når det gjaldt å slutte med den meningsløse konkurranse, fortalte en av foreningens stiftere noen år senere.

Det var ingen lett oppgave å få samlet rekkene. Det skal ha vært 60–70 kolonialforretninger i Ålesund på den tiden, og det var alltid noen som forsøkte seg med kreative tilbud for å tiltrekke seg kunder. Et eksempel var en ny kaffeforretning som averterte med kinesisk porselen mot kjøp av en viss mengde kaffe. Slike tilbud ville ikke de etablerte kjøpmennene ha noe av.

Hvilke oppfatninger Hans Joachim Giørtz hadde til det som skjedde, vites ikke. Men H.I. Giørtz må ha vært tilfreds med at foreningen skapte ro i bransjen. Da foreningen feiret sitt 50-års jubileum i 1956, var H.I. Giørtz blant gratulantene. Firmaet kom seg gjennom disse årene, og kunne være med på oppturen – da den kom i årene før og under 1. verdenskrig. For på tross av krisene og endringene i årene etter gjenoppbyggingen av byen, hadde handelsstanden i Ålesund styrket seg. I 1904 var 12,6 prosent av befolkningen sysselsatt innenfor handel- og transportnæringer. I 1914 hadde andelen økt til 16 prosent – eller 1534 personer.

To sønner tok over

Da Hans Joachim Giørtz begynte å nærme seg 60 år, følte han at det var på tide at en ny generasjon tok over. Hans eldste sønn, Gottfried, var på det tidspunktet etablert som rørlegger, og tok etter hvert over Løvenvoldgata 4 – hvor rørleggerforretningen holdt til frem til begynnelsen av 1980-tallet.

Hans Joachim Giørtz pekte derfor ut to andre sønner – Knut og Paulus – til å ta over firmaet. Paulus hadde dratt til Oslo for å gå på Treiders handelsskole, og etter å ha fullført utdannelsen arbeidet han to år ved kontoret til Gjøviks Støperi og to år som bokholder hos manufakturfirmaet Arthur Hurum & Co. Hans bror Knut startet å jobbe for faren etter endt utdannelse, men dro så til USA i noen år – før han vendte tilbake til Ålesund i 1912. Paulus Giørtz kom hjem året etter. Da hadde hans fars firma fem ansatte.

Det var derfor to personer med god ballast fra forretningslivet som ble tatt opp som medeiere i firmaet i 1915. De utfylte hverandre godt. Knut var selgeren, Paulus var administratoren. I tillegg var en yngre bror, Petrus Giørtz, knyttet til firmaet – dels som lagersjef og dels som reisende selger.

Grunnleggeren må ha følt at firmaet var i de beste hender, for allerede året etter trakk Hans Joachim Giørtz seg helt ut – og firmaet fikk navnet H.I. Giørtz’ Sønner. Samtidig dreide de firmaet over fra agentur til ren engros- og importvirksomhet. Det tok imidlertid tid – og mye arbeid – før grossistene i Ålesund ble anerkjent av landets grossererstand og ble opptatt som medlemmer av Fellesforeningen for Colonialbranchen. I 1914 hadde denne foreningen fem medlemmer i Ålesund. Det var Chr. J. Steffensen, H.I. Giørtz, Ths. Hofseth & Sønn, Brødr. Sæter og A. Riise. De tre sistnevnte opphørte etter få år. Men nye aktører kom til, som Møre Kjøbmænds Engrosforretning AS, Arthur B. Wennersberg og Sverre Sundgot & Co.

Generasjonsskiftet i H.I. Giørtz kom for øvrig i en periode da det ålesundske næringsliv gradvis skiftet karakter. Alt var ikke lenger basert på fisk. Det var handel, både med utlandet og i stadig større grad også med de små bygdebyene som begynte å vokse opp rundt Ålesund. Slik sett tok Knut og Paulus over på et gunstig tidspunkt.

Utvidet i krisetider

Det var på mange måter en rik tid, men etter hvert som konsekvensene av 1. verdenskrig i større grad rammet Norge, ble også situasjonen vanskelig og utfordrende – ikke minst for dem som drev i matvarebransjen. Krigen bidro til forsyningsproblemer, prisøkning og knapphet på varer. Staten løste dette med økt offentlig kontroll og regulering. Offentlige provianteringsråd fikk myndighet til å sørge for distribusjon, salg og prisregulering av nødvendige varer. Den frie konkurransen som hadde eksistert før første verdenskrig, ble erstattet av en sterk, statlig kontroll. I tillegg deltok Staten selv i markedet som aktør. En av konsekvensene ble svartebørshandel av mat.

Det kan ikke ha vært lett å drive i bransjen under slike forhold. Men H.I. Giørtz’ Sønner ekspanderte, og under høykonjunkturen i 1919 var 25 personer ansatt i firmaet. Veksten kom ikke bare i Ålesund-området, men også utover i landet. I 1919 opprettet firmaet en filial i Kristiansund under navnet Giørtz & Co, men denne ble lagt ned etter få år. I 1922 etablerte firmaet også et kommisjonslager i Vadsø. Dette ble langt mer vellykket, og eksisterte i mange år. Også i Molde ble det senere, i 1933, etablert en avdeling.

Den direkte foranledningen til etableringen i Vadsø, var de mange arbeidskonfliktene det året – både streiker og lockout’er – som førte til at all kystfart ble lammet. Det førte til nød og vanskeligheter for befolkningen i nord, spesielt i Finnmark. Firmaet fikk derfor en direkte anmodning om å hjelpe finnmarkingene. Det resulterte i at en båt ble sendt nordover med varer. Senere ble forbindelsen holdt vedlike gjennom kommisjonslageret.

Hvorfor nettopp H.I. Giørtz’ Sønner fikk denne anmodningen, er det ingen kilder som kan gi noe svar på. Men det er nærliggende å tro at familiære bånd kan ha spilt en rolle for at nettopp henvendelsen gikk til H.I. Giørtz Sønner. Paulus Gjørtz var gift med Ruth Aarsæther, niese til Anders A. Aarsæther – som på den tiden styrte fiskeribedriften Brødr. Aarsæther, en bedrift som hadde betydelige interesser i landets nordligste fylke.

I Ålesund var det også nødvendig å utvide. Firmaet trengte et nytt lokale, ettersom eldstebroren Gottfried og hans rørleggervirksomhet overtok Løvenvoldgata 4. Valget falt på Buholmgata 1. Allerede i 1916 leide firmaet lagerlokaler der, men i 1924 kjøpte Giørtz-familien huset. Firmaet etablerte seg med kontorer i 1. etasje, mens de to familiene flyttet inn i etasjene over.

Døde tidlig

Kompaniskapet mellom brødrene Knut og Paulus skulle imidlertid ikke vare lenge. Knut ble syk, og etter en tids sykeleie døde han i mars 1923, bare 38 år gammel. Begravelsen ble holdt hjemme hos familien.

– Knut Giørtz var en grei og liketil mann og et godt menneske, aktet og avholdt av dem som kom nærmere i berøring med ham, skrev Søndmørsposten etter dødsfallet.

Knuts enke, Pella, beholdt eierandelen i selskapet og var en «sleeping partner» – frem til denne familie-grenen ble kjøpt ut på begynnelsen av 1960-tallet.

En ting var at han uten tvil var en arbeidsom, dyktig og pålitelig selger – noe annet ville ikke gitt resultater på den tiden. Men han hadde samtidig tiden og utviklingen med seg. Handels-trendene var på hans side. Det samme var utviklingen i Ålesund. Han var rett og slett på rett sted til riktig tidspunkt.

Giørtz’ agentur ble nemlig etablert i det som trolig må kunne beskrives som den mest ekspansive perioden i Ålesunds historie. Stedet hadde fått ladestedsrettigheter i 1793, men det var først da Ålesund – etter langvarig kamp – fikk fulle kjøpstadsrettigheter og ble by i 1848, at stedet begynte å bli noe mer enn noen spredte klynger av hus ved Brosundet.

Utviklingen gikk fort. Da Hans Joachim Giørtz ble født i 1855 – syv år etter at Ålesund fikk bystatus – var det bare 1856 innbyggere i Ålesund. 36 år senere, i 1891 da Gjørtz startet agenturet, bodde det nærmere 8500 mennesker i byen. Det var en by som på det tidspunktet strakte seg fra Steinvågneset i vest til Volsdalen i øst. Denne folketallsveksten, om enn ikke like kraftig, fortsatte nærmest kontinuerlig til starten på 1. verdenskrig, i 1914. Mye av den skyldtes stor innflytting fra kommunene rundt, men også fra Kristiansund, Molde og ikke minst Bergen.

Fikk rettigheter

Bakteppet var selvsagt at stedet ble kjøpstad og by, som på den tiden var avgjørende for et steds utvikling og vekst. Det innebar rettigheter som gjorde byen mindre avhengig av byene nord og sør for Ålesund – spesielt Bergen. Fra 1848 hadde Ålesund de samme rettigheter til å drive handel som Bergen, Molde, Kristiansund og Trondheim, og det innebar at byen fikk nye oppgaver og dermed også nye arbeidsplasser. Blant annet førte det til at det vokste frem en ny yrkesgruppe i Ålesund – handelsborgere. Det var personer som utøvde de arbeidsoppgavene som kjøpstadsrettighetene ga byen, og som etter hvert utgjorde det man kalte borgerskapet i byen.

Rettighetene og privilegiene la grunnlaget, men det er liten tvil om at det var utviklingen innen fiskeri som gjorde at byen fikk full gevinst av disse rettighetene. Og som i første rekke bidro til veksten. Båtene ble større. Vi fikk de overbygde bankskøytene – som kunne dra lengre ut på havet og hente i land enda mer fisk. Og Ålesund lå sentralt til som mottakssted for all fisken. Men byen trengte etter hvert mer enn fiskere og fiskemottak.

Med veksten innen fiskeri, fulgte behovet og grunnlaget for andre bedrifter. Det ble for eksempel nok folk i byen til at det var grunnlag for en bokhandel, som Albert Emil Gjørtz, bror til Hans Joachim, tok over i 1882. Mange av bedriftene som senere skulle bli toneangivende og solide arbeidsplasser i Ålesund-området, så dagens lys i den samme perioden som Giørtz startet sitt agentur. P.D. Stafseth ble etablert i 1867, J.E. Devold i 1878, H. Koppernæs & Sønner i 1884, Th. Dale og gullsmed K. Hagen i 1889 og Lauritz A. Devold i 1890. Dette var firmanavn som skulle prege Ålesunds næringsliv helt frem til i dag, sammen med det som skulle bli H.I. Giørtz Sønner.

Ny by av tragedie

All denne nyetableringen førte til en voldsom byggeaktivitet. Og det ble stadig anlagt nye gater, og på 1890-tallet begynte den virkelig å se ut som en by, med kvartaler og hus tett-i-tett – og en bypark. Byen hadde også fått kirke, skoler, forskjellige forsamlingshus og torg og møteplasser. Men den så helt annerledes ut enn dagens by: Nesten alle husene var bygget i tre. Det skulle få dramatiske konsekvenser natt til 23. januar 1904.

Bybrannen la rundt 850 av byens vel tusen bygninger i aske. Det var en tragedie. Men etter redselen brannatten – og sjokket over å se den nedbrente byen i månedene etter – ble det bygget opp en ny by. Det var en by som ble en enda større arena for handel enn det den hadde vært. Og i en slik by måtte nødvendigvis mat bli en viktig vare. Og det var det. På begynnelsen av 1900-tallet var det rundt 25 kolonialforretninger i byen, 16 frukthandlere og byens bakere hadde over 100 ansatte. Enda flere kom til etter bybrannen.

Disse trengte varer å selge og råvarer til å produsere sine varer. Det skapte et marked for agenter og grosserere som Hans Joachim Giørtz. Men han var ikke alene. I 1900 var det 35 personer i Ålesund som beskrev seg selv som agenter for ulike nasjonale og internasjonale selskaper. Fem personer i byen titulerte seg som grosserer. Det forteller at det nok kunne være en tidvis tøff konkurranse mellom aktørene i denne bransjen.

Tilpasningsdyktig

Det finnes ingen strategidokumenter eller årsrapporter som forteller noe om hva Hans Joachim Giørtz gjorde for å møte endringene. Eller hvilke planer han la for fremtiden i disse årene. Men muligens så han for seg at den nye tid trengte en ny og mer ekspansiv ledelse, da han 60 år gammel lot sønnene Knut og Paulus overta. Generasjonsskiftet kom i en periode da det ålesundske næringsliv gradvis skiftet karakter. Frem til utbruddet av 1. verdenskrig dreide det meste i Ålesund seg om fisk. Alle i byen var direkte eller indirekte avhengig av fisket, og nesten alle virksomheter ved Brosundet og nærliggende strøk var basert på fisk eller beslektet aktivitet.

Mellom 90 og 95 prosent av alt som ble eksportert fra Ålesund de første årene etter bybrannen var fisk – for det meste klippfisk og saltet sild. Fisk skulle fortsette å bety mye for byen. Like før og under første del av 1. verdenskrig skjedde det en rivende utvikling innen fiskeri. Flere faktorer ble gjeldende: Flåten gjennomgikk en modernisering. Samtidig kom distriktet rundt Ålesund til å spille en større rolle. Flere og flere båter var hjemmehørende i områdene rundt byen. Men gradvis ble det også litt fart i industrialiseringen i og rundt Ålesund. Dette bidro til å endre noe av byens karakter og rolle. Ålesund ble i større og større grad et kommunikasjonsmessig, finansielt og handelsmessig sentrum for hele regionen.

Utviklingen la grunnlag for etableringen av flere grossister, som de neste tiårene skulle bli H.I. Giørtz Sønners bransjekolleger og konkurrenter. Chr. J. Steffensens engrosfirma hadde blitt etablert i 1902. Knut Korsbrekke etablerte sin engrosvirksomhet i 1904, Møre Kjøpmænds Engrosforretning kom i 1919, Arthur B. Wennersberg i 1925 og Brandtzæg & Co i 1929. Flere andre kom til, men det var disse som ble de dominerende aktørene, sammen med Køff-sentralen – som først ble etablert i 1953. I tillegg var også forbrukerkooperasjonen NKL etablert i byen. Den fikk sitt første lager i Ålesund i 1935.

Alle holdt til i byens sentrum; i Sorenskriver Bulls gate, på Buholmen, i Kirkegata, i Nedre Strandgate og på Borgundveien. Det var naturlig nok arbeidsplasser som skapte et yrende liv i og rundt lokalitetene og i byen. Nesten alt ble gjort manuelt. Varer ble hentet på kaia, og her kunne et titalls personer være involvert i lossingen, fra båt og over til hestevogner og senere lastebiler. Skipsmannskap og lossearbeidere var involvert, tollere sto og bivånet at alt stemte og det hendte ikke så sjelden at skuelystne hadde tatt veien for å se hvilke varer som kom til byen. Og på kontoret ble alt ført ned i bøker; som oftest med sirlig håndskrift.

Inn i en ny tid

Men dette var også en brytningstid mellom det gamle og det som skulle komme. De første motoriserte kjøretøyene hadde kommet til byen, og skulle bidra til å gjøre distribusjonen av varer litt enklere. Og noen av grossererne var blant dem som tidligst omfavnet utviklingen. En av de første bilene som ble hentet til Ålesund, var grosserer Marius Andersen Braastads 1905-modell av en Renault. Braastad ble for øvrig den første importør og generalagent for Renault i Norge. Samme år som denne bilen kom til Ålesund, i 1908, kjøpte vognmand Ole Wasstrand en liten buss.

Gradvis endret bybildet seg litt. Utover i distriktet skjedde det også ting, for å gjøre det lettere å komme seg frem. Nye veier ble planlagt, og i 1909 startet forarbeidet med Raumabanen. Den sto ferdig i 1924 og gjorde det mulig å få både gods og personer raskere til og fra hovedstaden. Ikke bare bil og tog endret samferdselssituasjonen i og rundt Ålesund, og dermed næringslivets muligheter til å knytte de ulike markedene litt nærmere sammen. I mai 1920 landet også det første flyet i Ålesund – et dobbeltdekker sjøfly. Det skulle gå noen tiår til før det ble et vanlig syn, men det signaliserte hva som skulle komme.

Byens handelsstand var tidlig pådrivere på samferdselssektoren. Årsaken var at det hersket det reneste kaos. De første buss- og godsrutene begynte så smått å bli etablert i årene rundt 1. verdenskrig, men det var ingen system. Rutebileierne hadde som regel avtaler med butikker eller gårdeiere om å stoppe utenfor. Det gjorde at både passasjerer og sjåfører mistet oversikten. Flere kjøpmenn og grossister tok til orde for en stasjon – en rutebilstasjon. Dermed begynte arbeidet om å få på plass en av Norges første rutebilstasjoner.

Fra optimisme til krise

Næringslivet i Ålesund under 1. verdenskrig var preget av stor optimisme og investeringslyst. Krigsutbruddet i juli 1914 kom likevel som et sjokk på mange. Det var panikkuttak fra bankene og køer utenfor kolonialbutikkene og bakerne. Enkelte kjøpmenn utnyttet situasjonen og skrudde opp prisene, men mange rasjonerte ut varer til opprinnelige priser. Dette kunne de gjøre fordi byen hadde mange grossister. Odd Thorson skrev følgende om dette i boken om Ålesunds økonomiske og kommunale historie frem til 1948:

– En stor hjelp for detaljhandlerne i Ålesund var det at byens grossiststand var blitt så vidt utbygd i de senere år at den i dette knipetak virkelig ytet byens handelsliv en verdifull håndsrekning.

Uroen vedvarte noen uker, men ut i august hadde det meste roet seg. Deretter fulgte en to-års lang oppgangstid for byens handelsstand, både detaljister og grossister. Det var tilgang på kapital, og både ålesundernes formue og inntekt økte. Flere nye, større firmaer ble etablert. Pengene satt også løst blant privatfolk. En av byens pianoforhandlere solgte 50 pianoer dette året, alle betalt kontant. Tallene for byens banker illustrerer det hele: Ved krigsutbruddet i 1914 hadde byens tre forretningsbanker en samlet forvaltningskapital på ca. 1,5 millioner kroner. I 1920 hadde egenkapitalen i de samme bankene, gjennom flere emisjoner, økt til 29 millioner.

Men i 1920 kom omslaget. Prisene falt og det resulterte i omfattende nedskjæringer i handel og industri. Fiskeindustrien fikk betydelige utfordringer på eksportmarkedet, og mange fikk problemer med å betjene gjelden de hadde opparbeidet seg i de optimistiske krigsårene. Det dro andre bransjer med seg inn i krisen. Alle de tre forretningsbankene i byen ble satt under administrasjon, og i kjølvannet fulgte tvangssalg og konkurser.

Navnet har sitt utspring i Tyskland – i litt ulike varianter. Første gang det dukket opp, skal ha vært i Fulda-regionen midt på 800-tallet. En av datidens ridderfamilier i området skal ha tatt navnet Görtz eller Goertz.

Den mest berømte Görtz-skikkelsen gjennom historien, er nok Georg Heinrich von Görtz, baronen som på begynnelsen av 1700-tallet gikk i svensk tjeneste og ble en av kong Karl XIIs fremste ministere. I dagens Tyskland er nok navnet mest forbundet med skokjeden Görtz, som har 160 butikker over hele landet.

Hansa-slekt.

I denne sammenhengen velger vi imidlertid å starte med Peter Jacob Gørtz, som ble født i Altona i 1736. I dag er Altona en bydel helt vest i Hamburg, men på 1700-tallet var det en egen by i grevskapet Holstein.

Gørtz gjorde som så mange andre fra Nord-Tyskland på den tiden; Dro ut og søkte lykken i byene som opp gjennom middelalderen hadde fått en nær tilknytning til Hamburg og Lübeck gjennom handelslauget Hansaforbundet.

Når Peter Jacob Gørtz forlot fødebyen eller Tyskland er usikkert, men ferden gikk nordover da han var i 20-årene. I alle fall giftet han seg i Bergen i 1762, 26 år gammel, med Sylvia Marie Schmidt, trolig også av tysk slekt. Selv om Hansaforbundet ble oppløst i 1630, var det et sterkt tysk nærvær i Bergen helt frem til 1800-tallet. Og mange, som familien Gørtz, ble værende i byen.

Tatt til fange

Peter Jacob og Sylvia Marie Gørtz fikk syv barn. Deres eldste sønn, Hans Jochum Henrich, ble født i 1762. Han giftet seg i Bergen med Magdalena Kristina Herlofsen, men døde bare 36 år gammel. Paret fikk imidlertid fire barn. Ett av barna, født i 1793, var Hans Herlofsen Gjørtz. På det tidspunktet hadde også en j kommet med i navnet, trolig som et ledd i å fornorske navnet slik at skrivemåten passet mer med hvordan navnet ble uttalt blant nordmenn flest.

Begynnelsen av 1800-tallet var dramatiske år for Europa, Norge – og familien Gjørtz. Som ung styrmann ble også Hans Herlofsen Gjørtz offer for storpolitikken og krigene som herjet. Engelskmennene tok arrest i skipet hans, og Gjørtz ble ført til England. Der ble han satt i fengsel.

Han kom seg imidlertid tilbake til Bergen, og giftet seg der med Christine Margrethe Bendixdatter. De fikk sønnen Hans Joachim i 1821, men kona døde to år senere, bare 24 år gammel. Han giftet seg så på nytt med Johanne Christiania Nielsen, og de fikk flere barn sammen.

Brennevinshandel

På slutten av 1820-tallet bestemte familien seg for å flytte til Ålesund. Årsaken til flyttingen er ukjent, men det sies at han skal ha møtt noen fra byen som anbefalte ham å prøve lykken i Ålesund. Her i byen, i Moloveien, etablerte han et seilmakerverksted. I tillegg drev han i flere år et slags pensjonat, i og med at han disponerte et ganske romslig våningshus.

Eldstemannen Hans Joachim Gjørtz d.e. giftet seg med Petrikke Marie Willumsen, også fra Bergen. Han skal ha arbeidet en tid som skomaker, men i 1847 fikk han handelsborgerskap. Samme år startet ekteparet en forretning i Kipervika som drev handel med «Brændevin & Vin i større og mindre partier», som det ble beskrevet den gangen.

Det var ikke noe spesielt ved det, i datidens Ålesund. Svært mange handelsmenn drev brennevinshandel, men som regel ved siden av andre varer. I noen år var imidlertid brennevin en svært viktig vare for familiens virksomhet, inntil det ble opprettet brennevinssamlag – forløperen til Vinmonopolet.

Hans Joachim d.e. og Petrikke Marie Gjørtz fikk tilsammen åtte barn. To av barna, brødrene Hans Joachim d.y. og Albert, skulle senere bli sentrale skikkelser i det ålesundske forretningslivet.

Mange bergensere

Det bergenske innslaget i Ålesund på midten av 1800-tallet var for øvrig betydelig. Mye av handelen gikk via Bergen, og det kom mange tilflyttere derfra. På et tidspunkt, i 1865, var 253 av innbyggerne i Ålesund – 7 prosent av befolkningen – født i Bergen.

Hans Joachim Gjørtz den eldre opplevde imidlertid ikke å se sine barn etablere seg i Ålesund. Da han døde, bare 43 år gammel, var de åtte barna i alderen 7 til 20 år. Men enken, Petrikke Marie, drev forretningen i Kipervika videre, i tillegg til at hun også åpnet opp et lite pensjonat.

En av sønnene, Albert E. Gjørtz, begynte 16 år gammel hos bokhandler Aarflot. Ti år senere, i 1882, kjøpte han bokhandelen A.M. Andersen Bok og papirhandel i den såkalte Widerøebakken, der Kipervikgata ligger i dag. Bokhandelen ble drevet av denne grenen av Gjørtz-familien i over 130 år, frem til 2014.

Hans Joachim Gjørtz d.y. – Alberts to år eldre bror – startet i 1891, 36 år gammel, med agenturvirksomhet. Det var starten på det som senere skulle bli H.I. Giørtz Sønner.

Han var velkledd og fremsto nok på sine eldre dager med en viss pondus i bybildet, med sitt hvite hår og skjegg. Men han selv var nok mer opptatt av sitt eget virke enn hvordan folk oppfattet ham.

– Han var et arbeidsmenneske helt til sine siste dager. Og han fikk utredet meget, både i sin forretning og i det kristelige arbeid, sa sogneprest Nils Ofstad i minnetalen han holdt under begravelsen 1. desember 1934. Da han døde, var han 79 og et halvt år. Det var et lengre liv enn det de fleste menn fikk på den tiden; et liv hvor han opplevde store forandringer innenfor de feltene han viet mesteparten av sin tid til.

Født i ny by

Hans Joachim Giørtz ble født 9. april 1855, bare syv år etter at Ålesund fikk bystatus. 24. juni samme år ble han døpt i den splitter nye Ålesund Kirke. Foreldrene, Hans Joachim d.e. og Petrikke Marie, var på det tidspunktet i ferd med å etablere seg som handelsfolk i byen, som drivere av et brennevinsutsalg samt handel av en del andre varer.

Faren hadde kommet fra Bergen som gutt da bestefaren, seilmakeren Hans Herlofsen Gjørtz, flyttet til Ålesund. Han startet også sin yrkeskarriére som håndverker og jobbet en tid som skomaker, men etter at Ålesund fikk bystatus åpnet det seg flere muligheter innenfor handel. Hans Joachim Gjørtz d.e. ble en såkalt handelsborger – som innebar at han hadde rett til å kunne innføre og utføre kjøpmannsvarer, både innen- og utenlands. Familien ble da pr. definisjon en del av det ålesundske borgerskapet.

Men faren fikk aldri oppleve hvordan det gikk med Hans Joachim d.y. og broren Albert, som senere skulle etablere seg som bokhandler. Da de to var ni og syv år gamle døde faren. Moren og søstrene Anna og Johanne fortsatte imidlertid handelsvirksomheten. I tillegg besto familien av ytterligere tre døtre, to eldre og en yngre enn de to guttene. En søster, Engel Abigael, døde to år gammel – ett år før Hans Joachim ble født.

Gikk i lære

Med denne bakgrunnen var det ikke tilfeldig at Hans Joachim d.y. også satset på handel. Vi vet ikke så mye om skolegangen hans, men etter konfirmasjonen måtte han «ut for å tjene», som det hette den gangen. Fra 1870 og i over 13 år var han ansatt som handelsbetjent hos malermester og kjøpmann Knud Fugleberg i Kipervika, bare rett bort i gata fra familiens hus. Han må ha hatt et godt forhold til sin arbeidsgiver. I denne perioden bodde Giørtz også hos Fugleberg, som hadde en leilighet i urmaker Schlyders hus i Kipervika. Og da Giørtz i 1880 giftet seg med Nicoline Lorentze Hansine Knudsen fra Vigra, var det Fugleberg som var forlover.

Etter tiden hos Fugleberg, arbeidet han en tid som bokbinder hos sin bror, bokhandleren. Deretter var han et par år fabrikkformann hos Langevåg Fabrikker, videre et par år hos handelsmannen Erik Solem, som også var byens brannmester, og deretter som kontorist hos farge-, garn- og strikkeforretningen til Hans Jacobsen i Kipervika. Det var mens han jobbet der, hos Jacobsen, at han ved siden av jobbens plikter begynte med agenturvirksomhet. På begynnelsen av 1890-tallet startet han for seg selv, og etablerte det som senere skulle bli H.I. Giørtz Sønner.

Fikk ni barn

På det tidspunktet hadde han også stiftet familie. Han og Nicoline fikk sitt første barn, Gottfried, i 1881, og frem til 1897 fikk de tilsammen ni barn. Yngstebarnet, datteren Erikka Nilsine, døde imidlertid bare halvannet år gammel i 1899. Det var et tøft år for familien. Et halvt år senere døde kona Nicoline, bare 42 år gammel.

På det tidspunktet hadde familien etablert seg i det som nå er Nordigårdsgate, oppe i bydelen Skaret i Ålesund. Da kona døde, var fire av barna under ti år, og mye av barnepasset og husstellet falt på den 16 år gamle eldstedatteren Marie Severine. Det bekreftes av folketellingen i 1900, da hun står oppført som husets bestyrerinne. Men Hans Joachim Giørtz skulle finne en ny livsledsager. I 1901 giftet han seg på nytt, med Ragnhild Hanna Pedersen fra Syvde i Vanylven – som i mange år drev en broderiforretning i Ålesund. De fikk imidlertid ingen barn sammen.

Det er uklart om huset de bodde i ble rammet av brannen i 1904, men uansett startet et nytt kapitel for familien etter brannen. Hans Joachim Giørtz fikk hånd om en tomt i Løvenvoldgata og bygde det som skulle bli Løvenvoldgata 4 – et hus som senere ble overført til eldstesønnen Gottfried. Hans etterkommere eide dette huset helt til byggingen av Ålesund storsenter startet på begynnelsen av 1980-tallet.

Aktiv på bedehuset

Men i tillegg til jobben og familien, var Hans Joachim Giørtz sterkt engasjert i ulike kristne organisasjoner, ikke minst i Indremisjonen. Han ble valgt inn i styret i Ålesund Indremisjonsforening i 1878, i en periode preget av vekkelse og stor oppslutning om Indremisjonen. Han var styremedlem sammenhengende i 20 år. Etter at han overlot firmaet til sine to sønner, Knut og Paulus, i 1916, tok han på seg nye verv og viet enda mer av sin tid til Indremisjonen.

Han var ikke den eneste blant byens forretningsmenn som la for dagen stor iver og entusiasme for det som foregikk på bedehuset. Urmaker Syltevik, gullsmed Hagen og bokhandler Ringdal var også blant bedehusfolket i byen. Men hvordan var han som person? Den eneste bevarte skriftlige beskrivelsen av Giørtz, finner vi i nekrologen som sto på trykk i Sunnmørsposten 27. november 1934, dagen etter han døde:

– Personlig var H.I. Giørtz en elskverdig og vennesæl mann, som ved sitt oppofrende virke for de saker han tidlig fikk kjær, vant både respekt og hengivenhet hos de mange som han kom nær under sitt arbeid.

Begravelsen fant sted i et fullsatt bedehus i Kipervikgata lørdag 1. desember, og den ble også omtalt i Sunnmørspostens utgave samme dag.